Stendhal – vår samtidige? Å lese Selvopptatte memoarer 200 år etter

Abstract

Når for lengst døde forfattere skal anbefales til nye lesere, omtaler gjerne forlag og anmeldere  verkene deres som “moderne” og “aktuelle”. Det skjedde også i forbindelse med utgivelsen av Stendhals erindringer på norsk i 2010. I denne artikkelen undersøkes både hva det er ved Selvopptatte memoarer som taler til oss i dag, og hva som tross alt er fremmed ved teksten og underspilles i aktualiseringsbestrebelsene, tids- og kulturforskjellen tatt i betraktning. En rekke etiske spørsmål oppstår i møtet mellom da og nå, ikke minst i tilknytning til mottakelsen av den slags hybride og selvfremstillende tekster som brer om seg, og som franskmannens verk kobles til. Spørsmål om sjangerkonvensjoner står følgelig sentralt, og Stendhal sammenlignes med så vel Mark Twain som Benvenuto Cellini, to klassikere fra vidt forskjellige perioder, som i likhet med Stendhal er høyt skattet for sine erindringer.