«A-skole» eller «B-skole»? Målstyring og lærerprofesjonalitet i Osloskolen

Sammendrag

Denne artikkelen analyserer hvordan målstyring gjennom reformen Kunnskapsløftet (KL06) fortolkes og iverksettes av aktører på skolenivå, og drøfter hvorvidt reformen har endret læreres profesjonalitet. I samsvar med en transnasjonal, neoliberal reformtrend de senere tiårene, introduserte KL06 nye styringsmidler i det norske utdanningssystemet: Kompetansemålene i læreplanen, nasjonale prøver som måler elevenes læringsutbytte og ulike rettslige standarder og tilsyn holder skoler og lærere ansvarlige for utdanningskvaliteten. En slik ansvarliggjøring er særlig synlig i Oslo, der blant annet fritt skolevalg og offentliggjøring av elevresultater har bidratt til politisk og offentlig debatt om hvorvidt målstyringen har forsterket ulikheten mellom privilegerte, ressurssterke skoler (såkalte A-skoler) og marginaliserte, ressurssvake skoler (såkalte B-skoler). Artikkelen er en kvalitativ, komparativ casestudie av hvordan målstyring og profesjonsutvikling finner sted i to ungdomsskoler i Oslo, en typisk A-skole og en typisk B-skole. Med utgangspunkt i utdanningssosiologien tar studien i bruk Maroys (2012) perspektiver om den profesjonsbyråkratiske og den postbyråkratiske staten sammen med Evetts’ (2011) rammeverk rundt profesjonaliseringsprosesser i skolen. Det spesifikke forskningsspørsmålet er: Hvordan iverksetter A-skoler og B-skoler målstyring i sin lokale praksis, og hvilke implikasjoner har målstyringen for læreres profesjonalitet?

      Empirien viser at politisk likebehandling kan forsterke ulikhet, og at dette former læreres profesjonsforståelse og profesjonsutøvelse på ulike måter i A-skolen og B-skolen. Årsaken er at målstyring som reformstrategi tar opp i seg både gamle og nye styringsformer når den iverksettes, samtidig som den overser lokale forhold når det kommer til hvordan lærerrollen endres med politiske styringsgrep. Artikkelen diskuterer sammenhenger mellom sosioøkonomiske forhold, lederstil og profesjonalitet.